Månen skinner i vannet, et speilbilde av dens storhet månens mystiske lys som kaller på meg, ber meg våge, slutte å gjemme meg! jeg ser ut og ønsker å lytte til lokkesangen til alvcene som danser i tjernet jeg ønsker å drømme med dem, danse med dem være dem men jeg våger ikke, mørket skremmmer meg, farenb for aldrig å se solen igjenn og derfor gjemmer jeg meg, redd alene helt til månen  står full og roper til meg kom ut! og jeg våger meg ut for å danse med alvene, den ene natten helt til månen igjenn synker og jeg sitter alene mens solstrålene kvitrer godmorgen og jeg rømmer for jeg frykter at deres ansikt nok en gang skal være forvrengte bilder og i stden for å se løper jeg… og våger meg ikke ut før månen nok en gang kaller på meg…

Jeg smiler som alltid et lite smil, viser verden hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg leter etter disse målene som en gang utgjorde meningen med livet bare for å se at de er borte i en tynn sky av røyk, som en grå sky på blå himmel håner den meg og gjør meg usikker og når jeg endelig innser hva som har hendt med meningen med livet må jeg gråte fordi det var aldri mine meninger! Aldri mine mål og drømmer de var et plagiat, en kopi av noen andres fordi jeg ikke har noen selv tankene overskygger alt jeg ønsker og ingenting er i fokus mer! Gråten kommer snikende når jeg i mine tanker innrømmer at jeg er lat og ute av stand til å gjennomføre dette jeg har begynt på! Livet kretser om denne tallskiven som har tatt over livet mitt den snurrer og gir sin dom og skriker ut til verden at jeg har mislyktes igjen og det eneste jeg kan gjøre er å tenke mer planlegge mer og la det spise opp alle tanker videre i denne verden jeg prøver å skape når jeg ser inn i øynene dine og du smiler kun med dem, ser på meg som om du vet alt og jeg tilstår alt for alt jeg trenger er deg… og da kjenner jeg tårene komme, ekte følelse og den er smertefull så jeg gråter meg ferdig tørker tårene og låser igjen alle følelsene inn i denne boksen og fortsetter å møte verden med en maske med pålimte smil.

det er en regel som sier at det ikke skal være to m’ er i slutten av et ord, hvorfor vet jeg ikke det er vist bare sånn. Jeg personlig tror at noen smartinger kjedet seg en dag og bestemte seg for at sånn skulle det være, men hvordan regelen kom til er vel egentlig uvesentlig…  Men at det berører ordet ‘drøm’ er derimot en sak som irriterer meg, det er som om man prøver å lage en regel for drømme noe som ikke går, det at vi har et ord for det er logisk men det burde være et tåkete fint og mystisk ord akkurat slik som drømmer er, de er som morgentåke som danser mykt over vannskorpa og i et øyeblikk gir inntrykk av at det finnes en eventyr verden, men som i neste øyeblikk letter på sløret og lokker deg inn i hemmeligheten og du innser at straks du ser den er den ødelagt og tåka forsvinner og verden er seg selv igjen… ingen tåke bare gress og stille vann mens sola sakte sniker seg mot toppen av den gigantiske himmel velvingen og vi løper rundt i våre travle liv.

 Om natta med drømmer om vakre verdener som ikke fant sted og vi kaller det en drøm og feier det bort med en handbevegelse… vi bruker mellom 14 og 6 timer i døgnet kan jeg tro på å sove… det er en vesentlig del av våre liv… men det som hender i disse timene er blitt så inderlig uviktig og drøm er ikke et ord for noe vakkert mystisk og spesielt det er ‘bare en drøm’ vi sier egentlig at ‘det er bare en fantastisk reise jeg foretok inn i mitt eget hode et eventyr jeg laget helt selv og som er så vindunderlig vakkert kun for meg’ ikke noe å bry seg om…

verden danser sin eventyr dans rundt meg, mens jeg kjemper for å holde hodet overvann i denne verden av fossefall og bedragerske stryk.

du…

jeg bekjempet dragen hodet hans på et sølvfat som for alltid smiler sitt hånende smil fra hyllen over peisen, intet annet en et trofé fra en jakt tur som ikke brakte annet en smerte…

jeg kjemper som en svømmer langt ute på dypet tatt av strømmen, kjemper mot hvithaien en kamp som ikke kan vinnes og kjenner den berusende følelse av seier idet man tror den har gitt opp og svømt mot dypet og redselen og det og vite hva man vet idet den kaster seg opp fra det sorte og griper deg med hvite elfenben tenner, så kostbare…

som en dagdrøm i fullt dagslys ser jeg på deg med øyne like trofaste som en valp og du ser meg og tar meg for alltid din og livets læremester kremter bak meg og jeg våkner til og ser igjen at det er en dagdrøm som for alltid må forbli akkurat det, men gud for en vakker dagdrøm!

en dans på roser i evigheten under fullmånens vakre lys, hvor man ikke ser eller kjenner tornene før man tråkker ned på den moderne verdens asfalterte stier gjennom et eventyrland av glemte byer hvor jeg lever og puster for evig. og 7 sorte torner sitter i foten min mens drømmeprinsen står på andre siden av tornebusken og griner sitt piraja smil mot meg før han går og jeg tør ikke, vil ikke klatre den enorme busken av torner som tårner seg opp…

jeg kaster over meg en kappe av panser og smiler et vakkert smil til verden danser min dans av glede og viser dem hvem jeg er og hva jeg kan mens syv dype sår med sorte torner i lager et blodig fotspor på veien jeg går, og minner meg på å ikke tråkke på roser igjen…

I sommer flyttet jeg… Hvorfor? Mange grunner… Jeg har ofte vurdert å reise tilbake, til hjem kjære hjem. Jeg er lei av dette stedet der jeg ikke finner ut og inn eller fram og tilbake. Det er som om jeg er innestengt og jeg klarer ikke lokke meg fram. Jeg gjemmer meg, kansje i redsel for hva folk vil synes om meg. Jeg savner meg… jeg savner å le og ha det gøy, det begynner å bli lenge siden nå. Jeg savner sene kvelder med venner, sjøluft i nesa og nachos på brygga. Jeg savner dere… Varme sommerkvelder i parken med musikk og biljard. Jeg savner å bade i det kalde vannet og sole oss på stranden.

Jeg savner å  være meg sammen med dere. Hvorfor klarer jeg ikke lokke meg fram? Hvorfor gjemmer jeg meg bak denne mystiske fasaden av ikke noe? Har jeg kanskje blitt ikke noe? Har jeg virkelig forsvundet så mye bak meg selv at jeg ikke finnes mer?

Det kan ikke ha skjedd  for jeg er her jeg lever jeg puster, men for hva? alt jeg gjør er å gå på skolen, gjøre lekser å trene. Hele tiden trene lekser gå på skolen. Jeg lurer på om kanskje jeg var så avhengig av dere og omgivelsene at meg var dette stedet jeg bodde på og dere jeg var med og nå når det er borte forsvinner den personligheten, den meg?

Kameleon kaller jeg det nå. Inne i hodet mitt jeg er en kameleon som har klatret ned fra et vakkert maleri og nå står på en blank overflate. Sakte maler jeg nye streker. Sakte en og en av gangen…