Livet er som et digert puslespill, der man ikke kjenner det endelige motivet… Først finner man fram hjørnene de skiller seg ut og er lette å finne. Så finner man kantene de er ganske enkelt det og men krever arbeid. Så sitter du der med en ramme. En stor fin ramme som ikke sier deg så mye om bildet men som hjelper deg på vei.

Å pussle puslespill er noe spesielt. det hjelper ikke att andre har gjort det før deg. Det hjelper ikke deg å finne brikkene. For de ligger aldri på samme plassen. Men det hjelper om noen kommer til deg når du står litt fast kanskje de ser brikker du ikke så?

Noen ganger pusler man sammen en del biter, men man får dem ikke inn i den rammen man har laget, så man jobber litt videre med dem og til sist faller kanskje store deler på plass, og noen ganger ikke.

Det hender jeg blir sittende desperat å lete etter den ene brikken, eller i mitt tilfelle to. Du vet de er der og du er overbevist om at puslespillet ikke vil løse seg uten dem. Du leter gjennom haugen med brikker men klarer ikke finne dem. Til sist tar man seg sammen og fortsetter uten pusler en bit her og en der. Da kan det hende at man skjønner at brikkene ikke var så viktig som man trodde?

I et slikt puslespill kan man ikke gjøre som jeg pleide, nemlig håpe at brikkene skal pusle seg selv, eller at en mystisk fremmed skal legge dem for meg. Man kan ikke bare løpe rundt som man vil og vente at når man kommer tilbake ligger brikkene pent på plass. Det virker nemlig ikke slik.

Det hjelper heller ikke med min nyeste teknikk. Bestemme seg for at der skal den passe! Så banke den ned med slegge om man må. Da ødelegger du den, men kan en brukket brikke limes og puttes på plass? kansje… men det vil alltid være den sprekken der eller kanskje merker ettter limen. Brikker skal man være varsom med og ikke ødelegge men er de ødelagt må de repareres ellers får du ikke sett det store hele bildet. Eller gjør man kanskje det? Finnes det noen brikker som er så uviktige at man kan male dem sorte og putte dem på plass og alikevell se helheten?

Det vet jeg ikke enda… Jeg vet så lite om dette puslespillet! I desperasjon leter jeg gjennom haugen av enslige brikker i panikk leter man etter en brikke som vil løse alt, eller som vil gi deg svaret sort på hvit! Puslespillet føles så tungt med brikker av sten og metall, andre er så tynne som en flues vinge.

Dette puslespillet som folk forlanger mer å mer at jeg skal legge, de puster meg tungt i nakken og roper til meg. Selv vil jeg brenne brikkene og løpe min vei, men det løser slettes ikke mitt puslespill og jeg vil ende opp med kun de tunge vanskelige brikkene og alle de andre vil brenne opp.

Det er ikke et lett å pusle dette eller drasse rundt på disse tunge bitene. Jeg bare gleder meg til jeg klarer løfte vekk gardinene å la sola skinne på puslespillet mitt. men selv her i dette mørke rommet kan jeg skimte i lyset fra et lite stearin lys, en liten tekst i hjørnet som sier: livet….