Og når månen så lyser stille over vannet hvor jeg en gang våget å drømme, den smiler til meg hånende fordi jeg har gitt opp og blitt en del av det store intet som sluker oss hele. Jeg ser meg selv i vannet og ser tydelig hva jeg er nå, ikke tynn vakker og rik jeg er et skjellet, med innsunkne øyne og uten mening i livet for slik er vi alle uten tanker for hva som skal være og bli uten å vite hva vi vil og slik danser vi som hypnotiserte slanger til motebransjens pipe og følger trender for å være en del av noe ingen er…

Døden smiler til oss tidlig i denne verden hvor livet kan vare  nesten evig fordi vi har medisiner mot sykdommer og kunnskap om helse, men da disse forsvant gav de plass for denne epidemien av død og smerte som skyller over oss, det finnes ingen kur ingen medisin, kun midlertidig lindring, den er som en HIV vi påfører oss selv i frykt for å leve, vi gir oss selv denne sykdommen og derfor kan den ikke utryddes for vi ønsker den ikke bort før det er for sent, som en gave fra gudene kommer den til de unge lokker med vakre drømmer og løfter om evigheten.

Den kommer i mange former og er for de fleste dødelig som en giftslange, hva slags slange som bet deg er ikke så viktig for du vil ikke nå sykehuset tidsnok til å be om motgift for selv ser man ikke de blodige sårene på leggen og mens huden blir sort og øynene matte fletter vi en blomsterkrans og danser livlig på engen blant slangene og sprer giften i vår egen kropp, uvitende om farene som lurer i gresset, for slangen biter ikke meg…

Vi lærer oss å gni en maske uten på utsultete kinn ben og eyeliner langs øyne som døde en gang for lenge siden uten at det er meningen at noen skal vite hva som skjer bak vår maske av gyllen hud og elfenben smil for der kan de finne sannheten om verden og lykke, det er en hemmelighet som for evig blir bevart bak tunge viper og sotete øyelokk som vi aldri vil fortelle, fordi den ikke finnes der… den finnes ingen steder, verken i salaten, sminken eller den solariums gyllne huden for vi har nemlig mistet det for lenge siden

Vi ser ikke giften, vi ser ikke oss selv før døden står ved våre føtter i sykehussengen og viser et speil, speilet som snakker sant til oss og da er det for sent, men selv da lukker vi øynene og plukker opp lommespeilet og speiler oss i vårt eget lille magiske speil… for jeg har glødende hud, vakre øyne og en kropp å dø for mens jeg danser på en vakker eng full av slanger…