det er en regel som sier at det ikke skal være to m’ er i slutten av et ord, hvorfor vet jeg ikke det er vist bare sånn. Jeg personlig tror at noen smartinger kjedet seg en dag og bestemte seg for at sånn skulle det være, men hvordan regelen kom til er vel egentlig uvesentlig…  Men at det berører ordet ‘drøm’ er derimot en sak som irriterer meg, det er som om man prøver å lage en regel for drømme noe som ikke går, det at vi har et ord for det er logisk men det burde være et tåkete fint og mystisk ord akkurat slik som drømmer er, de er som morgentåke som danser mykt over vannskorpa og i et øyeblikk gir inntrykk av at det finnes en eventyr verden, men som i neste øyeblikk letter på sløret og lokker deg inn i hemmeligheten og du innser at straks du ser den er den ødelagt og tåka forsvinner og verden er seg selv igjen… ingen tåke bare gress og stille vann mens sola sakte sniker seg mot toppen av den gigantiske himmel velvingen og vi løper rundt i våre travle liv.

 Om natta med drømmer om vakre verdener som ikke fant sted og vi kaller det en drøm og feier det bort med en handbevegelse… vi bruker mellom 14 og 6 timer i døgnet kan jeg tro på å sove… det er en vesentlig del av våre liv… men det som hender i disse timene er blitt så inderlig uviktig og drøm er ikke et ord for noe vakkert mystisk og spesielt det er ‘bare en drøm’ vi sier egentlig at ‘det er bare en fantastisk reise jeg foretok inn i mitt eget hode et eventyr jeg laget helt selv og som er så vindunderlig vakkert kun for meg’ ikke noe å bry seg om…