Jeg leste netopp den bruker greia for blondie blogg jeg fikk ikke så mye ut av det.

Jeg tror ikke jeg kan skrive ting som er av interesse for andre enn meg selv og mine nærmeste… Jeg har ikke så alt for mange meninger om verden tror jeg. Leste netopp at å skrive om hamsteren sin ikke er det lureste… det gårt greit for jeg har ingen.

Jeg har en katt hun er inteligent tror jeg… når jeg sier pus ser hun på meg når jeg sier mat mjauer hun og når jeg sier sitt, leker hun med ballen sin… Uansett så skal jeg ikke skrive om hamstere hvis jeg kan unngå det… skal prøve hvertfall…

Jeg krever heller ikke så mange lesere tror jeg… kansje ikke enda siden jeg for det meste skriver for meg selv… men alltid hyggelig med komentarer. Da jeg opprettet blogg her lurte jeg på om jeg var blond nok… jeg har lest bruker greia og skjønner ikke en dritt håper det er blondt nok…

Nå har jeeg skrevet et innlegg om ikke noe… tror det stod noe om det å men husker ikke helt… vi krysser for at det går greit…

I sommer flyttet jeg… Hvorfor? Mange grunner… Jeg har ofte vurdert å reise tilbake, til hjem kjære hjem. Jeg er lei av dette stedet der jeg ikke finner ut og inn eller fram og tilbake. Det er som om jeg er innestengt og jeg klarer ikke lokke meg fram. Jeg gjemmer meg, kansje i redsel for hva folk vil synes om meg. Jeg savner meg… jeg savner å le og ha det gøy, det begynner å bli lenge siden nå. Jeg savner sene kvelder med venner, sjøluft i nesa og nachos på brygga. Jeg savner dere… Varme sommerkvelder i parken med musikk og biljard. Jeg savner å bade i det kalde vannet og sole oss på stranden.

Jeg savner å  være meg sammen med dere. Hvorfor klarer jeg ikke lokke meg fram? Hvorfor gjemmer jeg meg bak denne mystiske fasaden av ikke noe? Har jeg kanskje blitt ikke noe? Har jeg virkelig forsvundet så mye bak meg selv at jeg ikke finnes mer?

Det kan ikke ha skjedd  for jeg er her jeg lever jeg puster, men for hva? alt jeg gjør er å gå på skolen, gjøre lekser å trene. Hele tiden trene lekser gå på skolen. Jeg lurer på om kanskje jeg var så avhengig av dere og omgivelsene at meg var dette stedet jeg bodde på og dere jeg var med og nå når det er borte forsvinner den personligheten, den meg?

Kameleon kaller jeg det nå. Inne i hodet mitt jeg er en kameleon som har klatret ned fra et vakkert maleri og nå står på en blank overflate. Sakte maler jeg nye streker. Sakte en og en av gangen…

Livet er som et digert puslespill, der man ikke kjenner det endelige motivet… Først finner man fram hjørnene de skiller seg ut og er lette å finne. Så finner man kantene de er ganske enkelt det og men krever arbeid. Så sitter du der med en ramme. En stor fin ramme som ikke sier deg så mye om bildet men som hjelper deg på vei.

Å pussle puslespill er noe spesielt. det hjelper ikke att andre har gjort det før deg. Det hjelper ikke deg å finne brikkene. For de ligger aldri på samme plassen. Men det hjelper om noen kommer til deg når du står litt fast kanskje de ser brikker du ikke så?

Noen ganger pusler man sammen en del biter, men man får dem ikke inn i den rammen man har laget, så man jobber litt videre med dem og til sist faller kanskje store deler på plass, og noen ganger ikke.

Det hender jeg blir sittende desperat å lete etter den ene brikken, eller i mitt tilfelle to. Du vet de er der og du er overbevist om at puslespillet ikke vil løse seg uten dem. Du leter gjennom haugen med brikker men klarer ikke finne dem. Til sist tar man seg sammen og fortsetter uten pusler en bit her og en der. Da kan det hende at man skjønner at brikkene ikke var så viktig som man trodde?

I et slikt puslespill kan man ikke gjøre som jeg pleide, nemlig håpe at brikkene skal pusle seg selv, eller at en mystisk fremmed skal legge dem for meg. Man kan ikke bare løpe rundt som man vil og vente at når man kommer tilbake ligger brikkene pent på plass. Det virker nemlig ikke slik.

Det hjelper heller ikke med min nyeste teknikk. Bestemme seg for at der skal den passe! Så banke den ned med slegge om man må. Da ødelegger du den, men kan en brukket brikke limes og puttes på plass? kansje… men det vil alltid være den sprekken der eller kanskje merker ettter limen. Brikker skal man være varsom med og ikke ødelegge men er de ødelagt må de repareres ellers får du ikke sett det store hele bildet. Eller gjør man kanskje det? Finnes det noen brikker som er så uviktige at man kan male dem sorte og putte dem på plass og alikevell se helheten?

Det vet jeg ikke enda… Jeg vet så lite om dette puslespillet! I desperasjon leter jeg gjennom haugen av enslige brikker i panikk leter man etter en brikke som vil løse alt, eller som vil gi deg svaret sort på hvit! Puslespillet føles så tungt med brikker av sten og metall, andre er så tynne som en flues vinge.

Dette puslespillet som folk forlanger mer å mer at jeg skal legge, de puster meg tungt i nakken og roper til meg. Selv vil jeg brenne brikkene og løpe min vei, men det løser slettes ikke mitt puslespill og jeg vil ende opp med kun de tunge vanskelige brikkene og alle de andre vil brenne opp.

Det er ikke et lett å pusle dette eller drasse rundt på disse tunge bitene. Jeg bare gleder meg til jeg klarer løfte vekk gardinene å la sola skinne på puslespillet mitt. men selv her i dette mørke rommet kan jeg skimte i lyset fra et lite stearin lys, en liten tekst i hjørnet som sier: livet….